En låt flere må elske

Det er ikke mye jeg vet om The Scruffs, men de er jo helt opplagt et powerpop-band hvis viktigste utgivelser er forbundet med slutten av syttitallet. Jeg vet også at de har samarbeidet eller stått på samme scene eller et-eller-annet med den salige Alex Chilton. Akkurat som Big Star var de dessuten en Memphis-band, så, vel, det er altså noen paralleller der. Da har vi etablert det. Begge band hadde også denne pussige tilskyndelsen til å skrive jenter med u: «gurls». The Replacements og Teenage Fanclub er to andre band som det kjennes maktpåliggende å nevne. Jeg må også si noe kort om Skottland. Stephen Burns, hjernen og primus motor i The Scruffs, flyttet til Glasgow på nittitallet og hooket snart opp med medlemmer at for eksempel Belle & The Sebastian, The Proclaimers og Francis MacDonald i Teenage Fanclub. Som en litt desperat redaktør ville sagt: Her er det jo en sak! Hvordan ble powepop-hegemoniet flyttet fra Memphis til Glasgow? Hva markerer det definitive paradigmeskiftet? Hva er det med skottene som gjør dem til slike fine forvaltere av powerpopens evangelium? Eller som Litteraturfestivalen på Lillehammer ville spurt (verdensmestere i slappe paneldebatt-premisser): Hva er det med Glasgow? Og Memphis for den saks skyld!

But i digress, poenget mitt var: Denne låta av The Scruffs er så uimotståelig herlig, at jeg synes flere burde kjenne til den. Og for eksempel dere i P3, hvorfor ikke bare a-liste denne med en gang? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det ville blitt en umiddelbar hit – og dere kan ta fortjenesten. Jeg lover, skal ikke si noe.